Blodprøver
Blodprøver foretas ved å tappe en liten mengde blod fra et menneske. Blodprøven analyseres så for konsentrasjon av forskjellige stoffer.
De fleste blodprøvene tas enten fra fingertuppen (kapillært fullblod) eller fra en vene i armen. Hos små barn vurderer man å ta blodprøver i fingeren, men dersom man trenger mer blod vil man ta prøven fra armen (venøst blod). Hos spebarn tar man gjerne prøven fra hælen til barnet.
Hvorfor tar man blodprøver
Blodet strømmer gjennom alle kroppens organer, der det leverer og “henter” med seg forskjellige stoffer, som proteiner, enzymer, næringsstoffer, oksygen, CO2 og så videre.
Ved enkelte sykdommer vil man ved hjelp av en blodprøve kunne se endringer i mengden stoffer som er forbundet med dette organet. Dersom man for eksempel finner forhøyet aktivitet av enzymet ALP, som finnes mye av i bein og lever, vil dette kunne gi mistanke om sykdom i bein eller lever.
Blodprøver er viktig for å diagnostisere enkelte sykdommer.Diabetes
Diabetes er en vanlig sykdom som diagnostiseres med sikkerhet vha blodprøver.
Langtidsblodsukkeret (HbA1c) gjenspeiler det gjennomsnittlige blodsukkeret de siste 2–3 månedene. HbA1c på 48 mmol/mol eller mer er en diagnostisk grense for diabetes. Et resultat over grensen må vanligvis bekreftes med en ny prøve. Ved typiske symptomer og tilfeldig målt plasmaglukose på minst 11,1 mmol/L er en ny bekreftende prøve ikke nødvendig. HbA1c er ikke egnet i alle situasjoner, blant annet ved mistanke om raskt utviklet diabetes type 1, svangerskap og tilstander som endrer de røde blodcellenes levetid. Da brukes glukosebasert diagnostikk.
På samme måte kan man måle andre stoffer i blodet for å se etter tegn på andre sykdommer. De fleste stoffene man måler finnes imidlertid i blodet til vanlig.
For å finne ut om blodprøver viser lavt eller for høyt nivå av et stoff, går man ut fra laboratoriets “referanseverdier“.
=== >>> Neste side, referanseverdier
Faglig oppdatering og videre lesning
Helsedirektoratet: Diagnostikk av diabetes
Oppdatert 3. november 2026.
