Kvantitativ metode (positivisme)
Kvantitativ metode tar utgangspunkt i positivismen. Positivisme betyr det som finnes, altså det som er positivt til stede. Det vil si det som kan sanses og erfares direkte.
Utgangspunktet for positivismen kommer fra naturvitenskapen og studier av ting og fenomener. Dette ble så overført til samfunnsvitenskapene. Positivisme blir ofte sett på som synonymt med kvantitativ metode.
Jacobsen skriver (2016, s. 25) at det finnes tre sentrale teser i positivismen:
- Det finnes en objektiv verden som reguleres av lover utenfor oss selv
Det antas at:
– Forskeren kan studere verden på en objektiv måte.
– Det finnes generelle lover i sosiale systemer akkurat som i f.eks fysikken. - Denne objektive virkeligheten kan studeres objektivt
– Positivistene mente at også sosiale systemer og mennesker kan studeres empirisk. Det vil si ved hjelp av sansedata.
– I stedet for å spørre ansatte i en bedrift om hvordan noe opplevdes, ville positivistene heller gjøre undersøkelser som kunne omsettes til tall. F.eks ved å måle blodtrykk og andre parametre kunne de undersøke stress på en arbeidsplass. De mente at den subjektive opplevelsen var upålitelig og uinteressant. Kun objektive målinger som kunne omsettes til tall var av interesse. - Vi kan opparbeide kumulativ kunnskap om denne objektive verden
– Med dette mente positivistene at vi kan bygge ny kunnskap på den gamle kunnskapen, og at den eksisterende kunnskapen var gyldig i alle sammenhenger. Også inn i fremtiden.
Kvantitativ metode, eller positivisme, har fire metodiske kjennetegn
4 metodiske kjennetegn for kvantitativ metode, eller positivisme
- Den er deduktiv i motsetning til induktiv
– Det betyr at den beste fremgangsmåten for forskning er å begynne med en teori, for deretter å samle inn empiri. Man vil da undersøke om forskningen kan underbygge og bekrefte teorien man hadde i utgangspunktet. Teorien kan man lage utifra eksisterende empiriske data og teorier. - Den er individualistisk i motsetning til holistisk
– Det vil si at den vektlegger data fra individet uavhengig av konteksten individet befinner seg i. Positivsmen vil si at dataene man finner vil være gyldige også i andre kontekster, upåvirket av f.eks den sosiale sammenhengen menneskene befinner seg i. - Den idealiserer avstand i motsetning til nærhet
Positivismen mener her at det er viktig å minimere og helst eliminere forskerens innvirkning på det det forskes på. Det finnes en objektiv virkelighet og denne kan studeres og undersøkes objektivt uten at den blir påvirket av ytre faktorer. Hvem som gjennomfører forskningen skal ikke ha noen betydning. Idealet her er at en annen forsker skal kunne gjennomføre samme undersøkelse og få samme resultat. Også kalt repliserbarhet. - Tall i motsetning til ord
– Positivistene mente at den objektive virkeligheten skulle beskrives presist ved hjelp av tall. Det er her ikke rom for tolkning, resultatene er nøyaktige, og store mengder informasjon kan håndteres og lages statistikk av.
Kilder:
Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser, 2016
