Rasjonalisme og empirisme

Rasjonalisme kjennetegnes ved at det er fornuften, intellektet, eller bevisstheten som er kilden til kunnskap. Navnet på denne tradisjonen, rasjonalisme, kommer av ordet “ratio”, som betyr fornuft.

René Descartes (1596- 1650) bidro til rasjonalismen (Descartes regnes som en av pionerene som var med å legge grunnlaget for moderne filosofi. Descartes var ute etter å finne absolutt sikker kunnskap).

Kropp- sjel dualisme

Descartes er kjent for oppsplittingen av mennesket i to atskilte deler; kropp og sjel. Han så på kroppen som den mekaniske delen som var en del av den materielle verden, mens sjelen var en del av den immaterielle verden, atskilt fra den fysiske materielle og mekaniske verden. Det var dette han kalte for materiell substans og immateriell substans.

Empirisme

Empirisme fremstilles som en motsats til rasjonalismen, ved at man i empirismen anser erfaring for å være den beste kilden til kunnskap. Empirismen utvikles på 1700 tallet og videreutvikles utover 18- og 1900 tallet, da med positivisme og logisk positivisme. Empirismen tar utgangspunkt i  fysiske objekter, og handler om det observerbare, kontrollerbare og målbare. Altså det som kan veies, telles, måles.

Empirismen sier at det skal finnes ett felles språk for all vitenskap, én måte å komme frem til vitenskap på. Matematikk er dette språket og fysikken er idealet for alle retningene som springer ut fra empirismen.

Thornquist, Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori – for helsefag, 2015 – kap.1 og 5
Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser, 2016 – kap. 2