Referanseverdier ved blodprøver

En referanseverdi sier noe om hva som er normal mengde av et stoff i blodet. Måten man har funnet disse verdiene er at man har målt en lang rekke friske personer for forskjellige stoffer som man finner i blodbanen.

Deretter har man notert grenseverdien for de 2,5 % personene som har det laveste nivået av stoffet, og for de 2,5% som har det høyeste nivået. Referanseverdiene er da de 95% innenfor disse tallene.

For eksempel kan forhøyet ALAT gi mistanke om levercelleskade, men prøven alene stiller ingen diagnose. Referanseområdet varierer mellom laboratorier og kan avhenge av alder og kjønn. Bruk alltid området som følger prøvesvaret.

Alder og andre forhold som påvirker tolkningen

For flere analyser brukes egne referanseområder for barn, voksne, kjønn eller graviditet.
SR kan øke med alderen. Det betyr ikke at ethvert høyt resultat er normalt.
Kreatinin påvirkes både av nyrefunksjon og muskelmasse. Eldre med liten muskelmasse kan ha nedsatt nyrefunksjon selv om kreatinin ligger innenfor referanseområdet. Beregnet filtrasjonshastighet (eGFR), og ved behov andre undersøkelser, gir mer informasjon.
Lavt vitamin B12, folat eller jern skal vurderes for mangel eller sykdom og ikke avskrives som normal aldring.
Diagnostiske grenser, for eksempel ved diabetes, er ikke nødvendigvis det samme som et statistisk referanseområde.

Et resultat innenfor referanseområdet utelukker ikke sykdom. Hos friske vil omtrent én av tjue målinger ligge utenfor et referanseområde som omfatter 95 prosent av referansebefolkningen.

Blodprøveanalyser som gir svar utenom referanseverdiene gir mistanke om sykdom, men det er ikke alltid de er sikre indikatorer. Det finnes en del feilkilder i forbindelse med blodprøvetaking og -analyser.

=== >>> Neste side, feilkilder ved blodprøver