Patricia Benner

Studienotat om sykepleiens teori og historie. Historiske beskrivelser må leses i sin samtid og erstatter ikke dagens faglige retningslinjer.

Fenomenologi er i sykepleien i stor grad frontet av Patricia Benner. Benner har sykepleieutdanning, bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad. Hun er professor emerita ved University of California, San Francisco. Benner har forsket på hvordan man skal trene opp sykepleierstudenter i praksis, slik at overgangen til arbeidslivet blir mindre krevende.

Hun har også skrevet mange fagbøker, og er kjent for å ha skrevet boken ”Fra novise til ekspert”. I boken viser Benner gjennom fenomenologi og eksempler hvordan den kliniske utøvelsen av sykepleie endrer seg gjennom utvidet kunnskap og erfaring.

Fenomenologi og Patricia Benner

Fenomenologi betyr “læren om fenomenene” og handler om det som viser seg, det synlige. Fenomenologi utforsker det subjektive perspektivet. Fenomenologi vil si at det å studere menneske, må gjøres utfra menneskets væremåte og subjektive virkelighetsoppfatning.

Fenomenologi sier at mennesker ikke kan studeres som ting. De må studeres som handlende, følende, menende, opplevende og forstående individer. Målet med en fenomenologisk tilnærming er å gi en presis beskrivelse av aktørenes egne perspektiver, opplevelser og forståelseshorisont.

Fenomenologi vil videre si at ett og samme fenomen oppleves individuelt utfra hver persons bakgrunn, interesser og forståelse. To pasienter kan ha samme diagnose, men vil oppleve tilstanden forskjellig. Opplevelsen vil da bestemmes av deres bakgrunn, interesser og forståelse.

Fenomenologi handler med andre ord i stor grad om den subjektive opplevelsen av situasjoner.

Patricia Benner delte inn en sykepleiers utvikling i fem trinn

1. Novise
– Sykepleier som kommer “rett fra skolebenken” med liten erfaring, eller sykepleier på nytt arbeidsområde.

2. Avansert nybegynner
– Sykepleier som yter akseptabel arbeidsinnsats men som fremdeles er avhengig av veiledning og retningslinjer for å kunne utøve og prioritere riktig.

3. Kompetent utøver
– Benner beskrev dette nivået som typisk etter omtrent 2–3 års erfaring i lignende situasjoner. Tidsbruk alene avgjør ikke kompetansen. Han kan planlegge mål og tiltak frem i tid og begrunne ut ifra en bevisst, abstrakt og analytisk vurdering.

4. Kyndig utøver
– Sykepleier som lettere oppfatter helheten og betydningen av situasjoner. Erfaring bidrar til prioriteringene, men fritar ikke fra faglige retningslinjer, samarbeid eller behov for veiledning.

5. Ekspert
– Sykepleier med omfattende situasjonsforståelse innen sitt erfaringsområde. Intuitiv mønstergjenkjenning kan gi raske vurderinger, men må kunne etterprøves. Fem års erfaring gjør ikke automatisk en sykepleier til ekspert.

Fenomenologi og “clinical grasp”
Patricia Benner mente at å kunne tenke, og å ha dømmekraft er noe som kreves for å kunne handle i situasjoner som enten er tvetydige, uventede eller annerledes enn det en er vant med. Hun pekte på “klinisk dømmekraft”, eller “clinical grasp”, som noe man kan utvikle og har behov for når sikkerhet mangler. Det vil si spesielt når det oppstår uventede situasjoner.

“Clinical Grasp”
En sykepleier må ha engasjement og timing for å møte stadig skiftende situasjoner. Gjennom erfaring lærer sykepleieren god klinisk forståelse, dette såkalte “clinical grasp” i situasjoner, og hvordan det er å være rådvill og mangle handlekraft. Hun mente at en sykepleiers mål er å utvikle evnen til å få et “clinical grasp” over situasjonen.

Denne erfaringsbaserte kunnskapen er ifølge Benner en form for taus kunnskap.

Benners fire aspekter for å utvikle seg til å bli en ekspert sykepleier
Patricia Benner mente det hovedsaklig var fire aspekter en sykepleier burde ha fokus på for å utvikle seg til å bli en ekspert- sykepleier

1. Gjøre kvalitative distinksjoner
– Med kvalitative distinksjoner mente Benner distinksjoner som ikke kan tas ut av sin kontekst og bli forstått på samme måte. Det vil kunne oppstå misforståelser dersom dette skjer. Kvalitative distinksjoner handler også om å kjenne pasienten fra før og på den måten ha bedre grunnlag for å se endringer hos en pasient enn dersom man ikke kjenner pasienten like godt.

2. Engasjere detektivarbeid og klinisk puslespill
– Dersom det foreligger uenighet og/eller forvirring knyttet opp til situasjoner mente Benner at det var viktig å ty til detektivarbeid og løse det kliniske puslespillet som utfolder seg. Man søker da å få oversikt over situasjonen, hvordan den utvikler seg og finne ut av meningen bak pasientens respons.

3. Gjenkjenne kliniske forandringer
– Gjennom erfaring vil sykepleieren kunne utvikle evnen til å kjenne igjen kliniske forandringer av betydning. Dette krever at man trener seg i å observere situasjoner og tenker igjennom endringer hos pasienter. Man vil etterhvert kunne utvikle evnen til å gjenkjenne hva som er relevant i situasjoner.

4. Utvikle klinisk kunnskap i spesifikke pasientgrupper
– Klinisk kunnskap utvikles gjennom erfaringer med spesifikke pasientgrupper, som kreftpasienter, lungesyke, hjertesyke, diabetes- pasienter etc. En erfaren kliniker vil kunne kjenne igjen mønstre i pasientgruppen og på denne måten kunne forutse utvikling og være i forkant. En erfaren kliniker vil også kunne kjenne igjen hva som ikke er typisk i et forløp og ta grep ift dette.

Patricia Benner mente at man gjennom denne måten å tenke og resonnere på vil utvikle vaner for hvordan man tenker og handler. Uansett hvor velutviklet forskning, teori og retningslinjer er, kan ikke de dagligdagse puslespillene løses uten engasjert tenking og klinisk resonnering.

===>>> Forrige side, Kari Martinsen
Til oversikten over psykologi og sykepleieteori

– Robert Helle, Psykiatrisk sykepleier, 15.05.2015.